Ford Mustang Boss 429
The Big(gest) Boss
Ford GT40: Seier over Ferrari og Kar-Krafts rolle
For Ford hadde seieren over Ferrari på Le Mans med GT40 en enorm verdi. Ikke minst fordi forhandlingene om å kjøpe Ferrari gikk i vasken da Enzo Ferrari skjønte at han ikke kunne drive sitt eget «Scuderia» som han selv ville om Ford fikk majoriteten i det Italienske merket.
Sentrale i seieren mot Ferrari på Le Mans var Kar-Kraft. Et lite selskap som mer eller mindre var Fords motorsportsavdeling. Selv om Ford og Kar-Kraft offisielt var to selvstendige enheter, som egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre, hadde Kar-Kraft ganske vide fullmakter hos Ford med kontorer i Engineering Building III i Dearborn og i flere andre sentrale Ford-bygg. Der det gikk fort var Kar-Kraft alltid med i bakgrunnen, og Ford GT40 gikk fort. Veldig fort…
Japansk konkurranse og amerikansk motorsportsatsing
Mot slutten på 60-tallet begynte pilene å peke nedover i bilhovedstaden Detroit. Grå skyer begynte å tårne seg opp i horisonten. Hovedsakelig kom «skyene» fra Japan, og utover på 70-tallet var japanske biler en kraftig – og noen ganger for kraftig – konkurrent mot de etablerte merkene. Selv The Big Three merket konkurransen fra den lille øya på den andre siden av kloden.
Produsentene visste at det som skjedde på søndagens billøp hadde stor betydning for hvor mye selgerne vil ha å gjøre på mandag.
Det var en av grunnene til at amerikanske bilprodusenter satset hardt inn mot motorsport i et tøffere marked. Enorme summer ble brukt på å utvikle biler og motorer. Tidsepoken var selve gullåret for amerikanske muskelbiler, der både GM, Chrysler og Ford satset enormt på biler som gikk voldsomt fort rett frem og på ovale baner. Selv om Ford allerede hadde fått smaken på europeisk laurbær var det å vinne NASCAR kanskje det viktigste. Og nettopp satsningen på Stock-car var det som skulle sørge for at verden skulle få oppleve Ford Mustang Boss 429.
Og her spilte Kar-Kraft en viktig rolle. Ikke bare var de helt sentrale i utviklingen av Mustang Boss 429, det var også de som produserte den.
Historisk dokument
Det er tidlig morgen på et lite, men eksklusivt, kontor i Oslo. Et gulnet dokument i en plastmappe skyves over bordet. Jeg kjenner bokstavelig talt håret reise seg. Foruten en rekke serienumre står det NASCAR to steder under bilens spesifikasjon på dokumentet.
Det jeg holder er det originale dokumentet som følger den Wimbledon hvite Ford Mustang Boss 429 som står bak veggen i møterommet jeg nå sitter. En bil som ble unnfanget i 1969 med ett eneste mål. Å homologere 429 motoren for NASCAR. Bare 859 slike dokumenter, og biler, ble originalt laget dette året. Og nå holder jeg i ett av de få som fortsatt eksisterer. For en bilentusiast kan det sammenliknes med at en kunstelsker får lov til å henge Skrik i trappa.
Den hvite Mustangen, som i sin spede barndom havnet i skyggen av andre muskelbiler, speiler seg i lyset fra designlampene som henger over den blanke lakken. Under det langstrakte panseret bor en 7-liters V8er som ofte er referert til som Twisted-Hemi, men som er aller best kjent som Boss 9 – eller Boss 429.
En overdimensjonert motor i et lite karosseri
Jeg ser ned på bilen. På den hvite lakken, motoren med sine karakteristiske topplokk og lurer på hvordan de fikk denne enorme motoren på plass. Utfordringen var nemlig at man måtte få en for stor motor inn i en bil som var for liten. I realiteten er Mustang Boss 429 en modifisert 428 Super Cobra Jet Mach 1 Mustang, der Kar-Kraft flyttet støtdempertårnene og modifiserte innerskjermene foran for å få motoren på plass. Men flere utfordringer stod i kø. Den tunge motoren førte til at batteriet måtte flyttes til bagasjerommet i et forsøk på å bedre vektfordelingen. Samtidig ble det montert stabilisatorstag både foran og bak for å tøyle kreftene. Dermed ble Boss 429 også den første Mustangen som hadde dette som standard. Og drømmer du om klima-anlegg, ble ikke dette levert til Boss 429. Det var ikke plass.
Diskret kraft og NASCAR-Arv
Ford Mustang Boss 429 var også levert utelukkende med en 4-trinns manuell girkasse, fordi Ford, eller Kar-Kraft, rett og slett ikke fant en automatkasse som de stolte på ville tåle kreftene fra den enorme motoren. Det største luftinntaket Ford noensinne hadde utstyrt noen Mustang med var også på plass på Boss 429.
Og om du nå tror at de fortsatte med et opulent interiør og en masse designelementer for å understreke hva denne bilen var, tar du feil. Interiøret var som i andre Mustanger, med unntak av en ekstra pedal og en girspak som betjente den manuelle girkassen. Utvendig var den tidsriktige laksetrappen borte. Sammenliknet med andre Mustanger var Boss 429 ganske anonym og langt mer anonym enn den mindre Boss 302 eller en Mach 1.
Den var, og er, en sleeper. Bare kjennerne ville legge merke til luftinntaket og BOSS 429 skriften på forskjermen. Utover det er det lite som brøler performance fra utsiden av bilen. Selv til forsikringselskapene var Ford forsiktige. Effekten oppga de til 375 hestekrefter og 610 newtonmeter. På den måten kunne de dresskledde herrene i amerikanske forsikringsselskaper puste lettet ut og man forhindret skyhøye premier.
Men ikke tro at Mustang Boss 459 ikke er spesiell, og ikke tro at man på noen måte forsøkte å skjule hva denne bilen var – det var bare ikke noe behov for å understreke dens berettigelse eller opphav. I dag forsterker det legenden.
Og detaljene finnes om du vet hvor du skal lete. Ved døren finner man en plakett som har et spesielt NASCAR-nummer. Her finner du også Kar-Krafts produksjonsnummer. Den første bilen hadde nummer KK #1201, mens bilen jeg har foran meg har nummer KK#14XX. Det betyr at denne bilen er fra den aller første serien. Den såkalte S-serien. Disse bilene skiller seg noe fra resten av Boss 429 ved at de blant annet har ventildeksler i magnesium og motordeler som i enda større grad var identiske med det som ble brukt i NASCAR.
